Da hun sitter i bussen på
vei til festen, er det en gammel dame som lener seg frem over skulderen hennes:
For et nydelig hår. Sier hun. Tett og blankt og brunt og krøllette. Hun har aldri før hatt
et slikt hår. Hele livet har det vært matt, tynt og kjedelig. Når har hun så
pent hår at til og med en fremmed dame sier det. Det er en parykk. Med det samme hun fikk den på seg, så hun hvordan den
forandret henne. Før hadde hun alltid vært kjedelig og ubestemmelig blass,
liksom utydelig, plutselig ble hun tydelig. I og med at ansiktet fikk en ramme,
fikk det også en form. Det ble rent i linjene, kinnbuen myk mot de mørke
krøllene. Hun nøt å kjenne dem vippe rundt ørene, nøt å slenge luggen bort fra
pannen med et fort kast på hodet, både feminint og selvsikkert så det ut. Noe
slikt hadde hun aldri kunnet gjøre med sine egne tynne tuster. Først våget hun
det ikke med parykken heller, ikke før hun oppdaget at den faktisk holdt seg på
plass. Den blåste ikke av. Den gled ikke ned på skjeve.
Hun hadde vært nødt til å
skaffe seg parykk fordi hun mistet håret. Det ble enda tynnere enn det pleide å
være. Fordi hun var nødt til å ta cellegift. Hun hadde fått kreft. Sykdommen
hadde hun akseptert. Hun var vant til nederlag i livet, til å bøye seg og gå
unna og akseptere. Finne seg i det som skjedde. Finne seg i sykdommen. Merkelig
nok var det vanskeligere å forsone seg med at håret falt av. Naturligvis forsto
hun at det var idiotisk å bekymre seg for håret når det gjaldt livet. Likevel
rygget hun tilbake for tanken på at hun skulle bli avhengig av parykk. Ikke
verre enn briller sa legen. Mye verre, syntes hun selv. Som å miste alle
tennene og få gebiss. Løshår og løstenner.
Hun hadde tenkt å skaffe seg
en parykk som lignet mest mulig på det håret hun selv hadde hatt, en parykk som
ingen la merke til, en flat og tynn, uanselig parykk. Hvis hun ikke fant noe
slik, kunne hun kanskje spørre om det gikk an å kjøpe en som man fikk klippet
til. Hun rakk aldri å spørre. Den unge piken som skulle hjelpe henne, hadde ingen
som helst sans for at det var sorg og bedrøvelse å begynne med parykk. Tvert om
det var en lek, en fornyelse, en stor fornøyelse. Hun stilte opp de mest
fantastiske parykker foran speilet. - ingenting påvirker utseende mer enn det
håret, sa hun. Nå kan du selv bestemme hvordan du vil se ut!
Å velge parykk er å
understreke sin personlighet, sa hun. Hvem er du egentlig innerst inne, nå
gjelder det å kjenne etter. Er du en blek og interessant blondine, eller et
oppkjeftig rødhåret kjei, eller en mørk og farlig kvinne? Kanskje en sterk og
uredd brunette? Da hun fikk den brune parykken på seg, merket hun selv at hun
strakte på halsen og rettet opp skuldrene. Hun fattet nesten ikke det hun så i
speilet. Det var som å se seg selv, sitt riktige selv, for første gang. Flere
kilo tynnere var hun allerede blitt av sykdommen - ikke for tynn ennå, men
passe - og parykken kom som prikken over i`en. I speilet så hun en slank kvinne
med nydelig hår, en kvinne som ikke kunne la være å smile til seg selv av glede
over det hun så.
Før om årene pleide hun å
skjenne på seg selv fordi hun, enda så kjedelig og grå hun var, tenkte så mye
på hvordan hun så ut. Det var en skam å være så opptatt av sitt utseende, så
rent ut sagt forfengelig. Nå er det akkurat det som hjelper henne. Gleden over
det brune håret får henne i lange stunder til å glemme å kjenne etter det som
gjør vondt. Hvis noen av de gamle skolekameratene som hun skal treffe på festen
spør hvordan hun har det, skal hun svare at hun har det bra. Hun skal kaste på
hodet så de nye krøllene danser rundt ørene på henne og se ut som om hun ikke
har en bekymring i verden.
Plutselig sitter hun og
tenker fremover i tiden, langt fremover - en dag sier hun kanskje til barn og
barnebarn: - Joda, visst, hadde jeg kreft engang, men legene var jo så flinke.
Og dere skulle bare vite hvor flink hun var, hun som hjalp meg å velge parykk!
Før hun går av bussen snur hun seg mot den vennlige gamle damen og vinker.
Smilet som ligger på leppene hennes er ikke tappert, men ligger der helt av seg
selv, fullt av forventning: Hun skal på fest, hun skal treffe gamle venner, hun
skal ha en hyggelig kveld.
Hvis jeg blir frisk,
fortsetter jeg likevel å bruke parykk, tenker hun. Frisk! Det er første gang
siden hun fikk vite at hun var syk som hun tenker det ordet.
