Da hun sitter i bussen på vei til festen, er det en gammel dame som lener seg frem over skulderen hennes:

For et nydelig hår. Sier hun. Tett og blankt og brunt og krøllette. Hun har aldri før hatt et slikt hår. Hele livet har det vært matt, tynt og kjedelig. Når har hun så pent hår at til og med en fremmed dame sier det. Det er en parykk. Med det samme hun fikk den på seg, så hun hvordan den forandret henne. Før hadde hun alltid vært kjedelig og ubestemmelig blass, liksom utydelig, plutselig ble hun tydelig. I og med at ansiktet fikk en ramme, fikk det også en form. Det ble rent i linjene, kinnbuen myk mot de mørke krøllene. Hun nøt å kjenne dem vippe rundt ørene, nøt å slenge luggen bort fra pannen med et fort kast på hodet, både feminint og selvsikkert så det ut. Noe slikt hadde hun aldri kunnet gjøre med sine egne tynne tuster. Først våget hun det ikke med parykken heller, ikke før hun oppdaget at den faktisk holdt seg på plass. Den blåste ikke av. Den gled ikke ned på skjeve.

Hun hadde vært nødt til å skaffe seg parykk fordi hun mistet håret. Det ble enda tynnere enn det pleide å være. Fordi hun var nødt til å ta cellegift. Hun hadde fått kreft. Sykdommen hadde hun akseptert. Hun var vant til nederlag i livet, til å bøye seg og gå unna og akseptere. Finne seg i det som skjedde. Finne seg i sykdommen. Merkelig nok var det vanskeligere å forsone seg med at håret falt av. Naturligvis forsto hun at det var idiotisk å bekymre seg for håret når det gjaldt livet. Likevel rygget hun tilbake for tanken på at hun skulle bli avhengig av parykk. Ikke verre enn briller sa legen. Mye verre, syntes hun selv. Som å miste alle tennene og få gebiss. Løshår og løstenner.

Hun hadde tenkt å skaffe seg en parykk som lignet mest mulig på det håret hun selv hadde hatt, en parykk som ingen la merke til, en flat og tynn, uanselig parykk. Hvis hun ikke fant noe slik, kunne hun kanskje spørre om det gikk an å kjøpe en som man fikk klippet til. Hun rakk aldri å spørre. Den unge piken som skulle hjelpe henne, hadde ingen som helst sans for at det var sorg og bedrøvelse å begynne med parykk. Tvert om det var en lek, en fornyelse, en stor fornøyelse. Hun stilte opp de mest fantastiske parykker foran speilet. - ingenting påvirker utseende mer enn det håret, sa hun. Nå kan du selv bestemme hvordan du vil se ut!

Å velge parykk er å understreke sin personlighet, sa hun. Hvem er du egentlig innerst inne, nå gjelder det å kjenne etter. Er du en blek og interessant blondine, eller et oppkjeftig rødhåret kjei, eller en mørk og farlig kvinne? Kanskje en sterk og uredd brunette? Da hun fikk den brune parykken på seg, merket hun selv at hun strakte på halsen og rettet opp skuldrene. Hun fattet nesten ikke det hun så i speilet. Det var som å se seg selv, sitt riktige selv, for første gang. Flere kilo tynnere var hun allerede blitt av sykdommen - ikke for tynn ennå, men passe - og parykken kom som prikken over i`en. I speilet så hun en slank kvinne med nydelig hår, en kvinne som ikke kunne la være å smile til seg selv av glede over det hun så.

Før om årene pleide hun å skjenne på seg selv fordi hun, enda så kjedelig og grå hun var, tenkte så mye på hvordan hun så ut. Det var en skam å være så opptatt av sitt utseende, så rent ut sagt forfengelig. Nå er det akkurat det som hjelper henne. Gleden over det brune håret får henne i lange stunder til å glemme å kjenne etter det som gjør vondt. Hvis noen av de gamle skolekameratene som hun skal treffe på festen spør hvordan hun har det, skal hun svare at hun har det bra. Hun skal kaste på hodet så de nye krøllene danser rundt ørene på henne og se ut som om hun ikke har en bekymring i verden.

Plutselig sitter hun og tenker fremover i tiden, langt fremover - en dag sier hun kanskje til barn og barnebarn: - Joda, visst, hadde jeg kreft engang, men legene var jo så flinke. Og dere skulle bare vite hvor flink hun var, hun som hjalp meg å velge parykk! Før hun går av bussen snur hun seg mot den vennlige gamle damen og vinker. Smilet som ligger på leppene hennes er ikke tappert, men ligger der helt av seg selv, fullt av forventning: Hun skal på fest, hun skal treffe gamle venner, hun skal ha en hyggelig kveld.

Hvis jeg blir frisk, fortsetter jeg likevel å bruke parykk, tenker hun. Frisk! Det er første gang siden hun fikk vite at hun var syk som hun tenker det ordet.